Nordmenn er opptatt av hva som skjer i USA.
I 2020 samlet for eksempel seg foran Løvebakken for å støtte den amerikanske Black Lives Matter-bevegelsen. I fjor publiserte norske medier over i forkant av det amerikanske presidentvalget. Og kommentatorer fra alle sider av det politiske spekteret roper jevnlig varsku om at vi «importerer» amerikanske debatter til Norge.
Men den norske Amerika-fascinasjonen er langt fra et nytt fenomen, forteller UiO-historiker Hilde Sandvik, som har redigert den nylig utgitte boka .
Der har forfatterne har analysert den historiske USA-dekningen i norske aviser og magasiner fra 1800-tallet og fram til etterkrigstiden. De viser hvordan nyhetene fra den andre siden av Atlanterhavet påvirket samfunnsdebatten og politiske avgjørelser i en tid da Norges demokrati og institusjoner var i støpeskjeen.
– Det som har slått meg, er hvor kunnskapsrike nordmenn – fra vanlige bønder til høytstående embetsmenn – var om aktuelle politiske spørsmål knyttet til USA, sier hun, og utdyper:
– Norske medier dekket amerikansk politikk grundig, og nordmenn engasjerte seg i amerikansk urettferdighet, samtidig som de hentet inspirasjon fra organisasjons- og fagforeningslivet i Amerika, forklarer hun.
Boka bygger på et tverrfaglig forskningsprosjekt som undersøker hvordan amerikansk politikk er blitt oppfattet og diskutert i Norge de siste århundrene.
Du kan høre flere av forfatterne bak boka i podkastsserien «» fra NRK.
Slaveri-kritikk fra «Norges մdzܱ𱹾»
Hvor fikk nordmenn Amerika-nyhetene fra? I stedet for dagens utenrikskorrespondenter måtte avisene på 1800-tallet bruke utvandrerbrev, rapporter fra reisende nordmenn og sjømenn, eller ved å klippe direkte fra norskamerikanske aviser trykket i USA.
– Norske utvandrere var et avisstrykkende folkeslag. På det meste ble det gitt ut over 300 norske aviser i USA, forteller Sandvik.
En viktig bidragsyter var Ole Munch Ræder, som i 1846 krysset Atlanterhavet på oppdrag fra Stortinget for å studere juryordningen i USA. Sandvik beskriver ham som en slags norsk Tocqueville, som undersøkte og rapporterte hjem om en rekke sosiale og politiske forhold i USA.
Ræder var særlig opptatt av slaveriet, og
mange av hans brev om slaveriets brutalitet ble publisert i Den Norske Rigstidende, som ble lest av de fleste norske embetsmenn.
– Nordmenn hadde lenge vært mot slaveri, men Ræders beskrivelser vekket et helt annet engasjement. Mange gikk fra en generell “det er fælt med slaveri”-holdning til en mer eksplisitt vantro over hvordan brutaliteten ble akseptert i Amerika. Ræder reagerte sterkt på hvor normalisert hele systemet var, spesielt behandlingen av slaver som ikke adlød eller prøvde å rømme,» sier Sandvik.
Det ble riktignok aldri noe protesttog mot amerikansk slaveri foran Stortinget, men dekningen hadde likevel en effekt på holdningene til nordmenn.
– Urettferdigheten traff nordmenn dypt. Da “Onkel Toms Hytte” kom ut noen år senere, har vi rapporter om at folk satt i leseselskap – datidens lesesirkler – og gråt, fortsetter Sandvik.
Når det gjelder Ræders opprinnelige oppdrag om å studere juryordningen, ble han ikke lyttet til i like stor grad. Selv om han argumenterte overbevisende for juryordningens positive sider, ispedd noen kritiske observasjoner, drøyde helt til 1887 før juryene fikk sitt inntog i norske rettsaler.
Bondeavis fylt med Amerika-nytt
Mandal, 1865: bonden, rikspolitikeren og stortingsrepresentanten Søren Jaabæk stifter bladet Folketidende som et ukeblad for organisasjonen Bondevennene. I løpet av få ble Folketidende en riksdekkende avis. Og siden bønder utgjorde på den tiden en langt større andel av Norges befolkning, og bladet hadde større nedslagsfelt enn det opplaget på rundt 3 500 skulle tilsi.
– Vi anslår at hver avis på den tiden ble delt på opptil ti husstander, så det reelle lesertallet var langt høyere enn opplagstallet, sier Sandvik.
Jaabæk hadde enorm interesse for utenrikssaker, med en spesiell forkjærlighet for nyhetsstoff fra USA. Han skrev mange av sakene selv, supplert med brev fra norske utvandrere og regelrett saksing fra norskamerikanske aviser.
Som Ræder skrev han svært kritisk om slaveriet, men han viet også mye plass til urfolkenes kår i USA.
Sandvik finner fram et Folketidende-avsnitt som viser hvordan Jaabæks avis var både sympatisk og detaljert i beskrivelsene av amerikanske urfolk.
Der siterer Jaabæk en amerikansk general ved navn Harral Harvey som kritiserer hvordan urfolk – eller «indianerne» – ble behandlet av amerikanske styresmakter i forbindelse med konflikter på prærien:
«ڱᲹ kjendte kun 2 Tilfælde, ved hvilke Indianerne havde brudt Traktater, og da var de undskyldte, fordi Bestemmelserne var saa forældede, at de havde glemt dem, og de, som havde afsluttet dem vare døde, da Regjeringen besluttede at fuldføre disse Bestemmelser».
Og videre:
«Generalen mente [indianernes problemer] skyltes skurkaktige agenter og brennevinshandlere og mente brennevinshandlerne burde henges eller skytes.»
Disse sitatene må imidlertid leses med en klype salt, advarer Sandvik:
– Jeg har ikke klart å finne ut hvem denne general Harvey var, sier hun.
Kjempet for USA-inspirert ektefellelov
En av Jaabæks store kampsaker var forholdet mellom eiendom og ekteskap, spesielt hvordan norske menn kunne ta opp lån og stille som kreditor på vegne av hele husholdningen uten samtykke fra kona. Dette kunne ofte føre til ruin for hele familien.
Derfor argumenterte Jaabæk i Folketidende om å endre norske gjeldslover etter modell fra de amerikanske «Homestead Exemption»-lovene, som begrenset kreditorenes mulighet til å beslaglegge hus og eiendom.
Med et vedtak fra Bondevennene i ryggen ble det fremmet et slikt lovforslag på Stortinget i 1868. Stortinget stemte imidlertid dette ned, og et nytt, lignende forslag i 1871 ble også avslått.
– Men Jaabæk satte i gang en prosess som til slutt førte til en ny ektefellelov i 1888 der kvinners myndighet over økonomien økte. I lovarbeidene vises det direkte til den uretten ved at menn kan kausjonere uten samtykke fra ektefellen, forklarer Sandvik.
Amerikansk kvinnekamp til inspirasjon
Inspirasjonen fra USA gjorde seg også gjeldende i mellomkrigstiden, særlig i likestillingskampen på 1910- og 1920-tallet. Da forfektet LO og Arbeiderpartiet den såkalte ‘husmorspolitikken’ som svar på høy arbeidsløshet i Norge: Gifte kvinner skulle sies opp for å gjøre plass til mennene i arbeidslivet, slik at de kunne forsørge familien. Kvinnenes muligheter til delta i yrkeslivet ble nedprioritert.
USA hadde da en aktiv yrkeskvinnebevegelse rettet mot høyt utdannede kvinner i arbeidslivet som leger, advokater, tannleger og lignende. Og den norske kvinnebevegelse, blant annet gjennom tidsskriftet æԻ, hadde tette bånd til den amerikanske.
På slutten 1920-tallet kom det dermed delegasjoner fra amerikansk kvinnebevegelse på besøk til Norge. De bidro til å etablere Norges første kvinneyrkesorganisasjon – Norges Yrkeskvinners Landsforbund, stiftet i 1931 – etter amerikansk modell. Dermed fikk Norge en sterkere bevegelse som kjempet for reell likestilling i yrkeslivet.
Sandvik forteller at yrkeskvinnebevegelsen i Norge raskt klarte å etablere seg som en effektiv politisk organisasjon.
– Norges Yrkeskvinners Landsforbund fikk så høy internasjonal anseelse at de i løpet av få år fikk egne representanter i Folkeforbundet.
Tråling gjennom avisarkiver
For Sandvik og kollegene hennes har avisarkiver vært den viktigste kilden for å dokumentere det historiske forholdet nordmenn har hatt til amerikansk politikk. I arbeidet de har gått grundig gjennom både fysiske og digitale arkiver på begge sider av Atlanteren.
– Mye av forskningen på nordmenns oppfatning av Amerika har vært basert på brev fra utvandrere. Disse gir oss et bilde, men de er primært skrevet til familien og fokuserer på det man ville skrive til familien om. Derfor har vi jobbet mye med avisene, som har en annen målgruppe. Der finner vi mer om store politiske temaer som rettferdighet og korrupsjon.
Artikkelen bygger på boka «Demokratiet i Amerika – skrekkeksempel eller ideal?» utgitt på Cappelen Damm. Foruten Hilde Sandvik er boka skrevet av Eirinn Larsen, Terje Mikael Hasle Joranger, Terje Rasmussen, Odd Arvid Storsveen, Steinar A. Sæther, Eirik Wig Sundvall, Byron Rom-Jensen, Maren Rath, Ola Mestad, Mikael Lyngaas og Victoria C. Austveg.
