51����

Regimet i Iran har ofte brukt kriser og konflikter til å samle folket og styrke sin egen posisjon. Men i kjølvannet av israelske og amerikanske luftangrep er sjansene lavere for at de lykkes, sier Nima Salimi, som nylig har fullført en masteroppgave om iransk protestideologi. 

– I sosiale medier uttrykker mange iranere frustrasjon mot egne myndigheter, som de anklager for å ha dratt landet inn i en unødvendig krig. I Teheran og andre byer ble det rapportert om panikk, evakueringer og stille raseri mot det som oppfattes som et regime som setter sitt eget overlevelsesinstinkt over nasjonens trygghet, forteller han.

I oppgaven Reimagining the Nation from Below, som vant UiO:Demokratis masterpris i 2024, har Salimi analysert hvordan iranske protestbevegelser har uttrykt og utviklet seg de siste femten årene.

Han mener den pågående konflikten fremhever kløften mellom stat og samfunn i stedet for å virke samlende i møte med en ekstern fiende.

– Mens myndighetene vil mobilisere rundt “nasjonal suverenitet”, tenker heller mange iranere på alt de har tapt – liv, frihet og økonomisk fremtid – i hendene på et regime de ikke anerkjenner som sitt eget, sier han, og utdyper:

– Den islamske republikken har mistet sitt ideologiske fotfeste i folket. Etter 46 år med autoritært styre, økonomisk vanstyre og sosial kontroll, tar iranere flest avstand fra regimets prosjekt.

Kjemper for en ny nasjonal identitet

Krigen med Israel og USA har i følge Salimi vist et svekket iransk regime, men han understreker at dette ikke har skjedd over natten. I masteroppgaven viser han hvordan regimets legitimitet har blitt undergravet over tid.

– Gjentatte protestbølger, som Den grønne bevegelsen i 2009 og Mahsa-bevegelsen i 2022 og 2023, har ikke bare vært spontane utbrudd av frustrasjon, de representerer også en identitetsendring. Flere og flere iranere ønsker ikke lenger å definere seg som en islamsk nasjon. I stedet krever de et sekulært, demokratisk Iran, forklarer han.

Det reiser spørsmålet: Hva er det iranske opposisjonelle ønsker å oppnå?

– Tidligere handlet motstanden ofte om konkrete reformkrav eller protester mot valgfusk. Men de siste årene har det handlet om en avvisning av regimets ideologiske fundament. Slagordene i Mahsa-bevegelsen i 2022, som «Vi vil ikke ha en islamsk republikk!» og «Død over diktatoren!» viser et klart oppgjør med både religiøs autoritet og autoritær makt.

Dette skiftet handler altså ikke bare om politikk, men om en endret forståelse av hva Iran er – og bør være. I oppgaven beskriver Salimi hvordan den store protestbevegelsen i 2009 hadde som mål å gå fra en religiøst definert, revolusjonær islamsk republikk til en reformorientert republikk som fortsatt hadde en religiøs forankring. Men dagens protestbevegelser, argumenterer Salimi, går mye lenger i å ønske seg et sekulært fellesskap basert på Irans kulturarv og et tydelig skille mellom moské og stat.

Kyros, kulturarv og kampen om Irans historie

De som protesterer mot det iranske regimet er ikke bare opptatt av fremtiden, men også hvordan man skal forstå Irans egen historie og identitet. I stedet for islam, vektlegger de andre elementer av iransk historie. Det har for eksempel vokst fram en dyrkelse av Kyros den Store, som etablerte Perserriket som en politisk, militær og kulturell stormakt på 500-tallet før Kristus.

– En viktig del av regimemotstanden i dag er et ønske om å gjenopplive Irans historiske arv og kulturelle storhet. Nostalgien etter Kyros den store og sivilisasjonens røtter i oldtidens Iran har vokst i styrke det siste tiåret, sier han.

Han forteller hvordan dette kom til uttrykk under Kyros-opprøret i 2016, da tusenvis av iranere samlet seg ved Kyros den Stores grav og ropte slagord som «Kyros er vår far; Iran er vårt hjemland».

– For mange representerer denne arven et alternativt nasjonalt selvbilde – et som står i kontrast til den islamske republikkens ideologi, og som viser at modernitet og iransk identitet ikke trenger å stå i motsetning. 

MIGA: Make Iran Great Again

Dette ønsket om gjenreisning gjelder ikke bare fortiden. Det preger også hvordan mange iranere forholder seg til dagens utenrikspolitiske konfliktlinjer.

Salimi sier at opposisjonen mot Vesten i stor grad er drevet av myndighetene, ikke av folket. Han viser til hvordan regimet i 2020 hadde på bakken utenfor universitetene, der studentene ble forventet å tråkke på fiendens symboler.

I stedet valgte de fleste å gå rundt flaggene for å ta avstand til regimets konstruerte fiendebilder. 

Salimi forteller at selv ikke angrepene fra Israel og USA rokket nevneverdig ved denne holdningen. 

– Da landet sto i krig med Israel og USA, var det mange iranere som ikke stilte opp bak regimets retorikk om ytre fiender. Selv om også sivile ble rammet av krigen, var det fortsatt regimet selv som ble oppfattet som den største trusselen mot folkets sikkerhet og fremtid, sier han. 

Han forteller videre at frykten for regimet har blitt forsterket etter at våpenhvilen ble inngått. Da uttrykte flere iranere bekymring for at regimet ville ta sinnet og ydmykelsen ut på befolkningen gjennom en ny bølge av undertrykkelse.

I et innlegg som skrev for eksempel en iransk bruker: «Se hva mullaen har brakt over oss, at nyheten om våpenhvile er mer skremmende enn selve krigen.»

Denne frykten har ikke vært ubegrunnet: i dagene etter våpenhvilen har hundrevis blitt arrestert i ulike byer, og flere henrettet, Reuters.

Mistilliten til regimets prioriteringer har også lenge kommet til uttrykk i gateprotester, gjennom slagord som «Verken Gaza eller Libanon; jeg ofrer livet mitt for Iran». Og de amerikanske angrepene gjorde altså lite for å øke oppslutningen rundt regimets fiendebilde av vesten. 

– Etter angrepene gikk Donald Trump ut med et budskap om å ‘Make Iran Great Again’, eller MIGA. Dette ble rost frem av mange iranere på sosiale medier, som et uttrykk for folkets ønske om nasjonal gjenreising, forklarer Salimi.

Et Iran for folket – ikke regimet eller Vesten

Det samme ønsket  noen måneder tidligere, under feiringen av det persiske nyttåret Nowruz i mars 2025. Da samlet mange iranere seg ved landemerker som Persepolis og graven til poeten Hafez for å feire og rope regimekritiske slagord som «Vi er en stor nasjon, vi vil ta Iran tilbake» og «Dette er den siste kampen, Pahlavi skal returnere».

Sistnevnte er en referanse til Reza Pahlavi, sønnen til sjahen som ble avsatt i 1979 og i dag av Irans mest profilerte demokratiforkjempere.

– Disse slagordene uttrykker et ønske om nasjonal gjenreising om å ta tilbake både staten og fortellingen om Iran. Støtten til Reza Pahlavi handler ikke nødvendigvis om å gjenreise monarkiet, men mer som et symbol på et Iran som var samlet, sekulært styrt og respektert internasjonalt, sier Salimi.

Salimi understreker at iranske demonstranter først og fremst vil frigjøre seg fra regimet, ikke fra sin egen nasjon eller kulturelle arv.

– Når iranere sier de vil «ta Iran tilbake» handler det ikke om å vende seg til Vesten, men om å gjenvinne eierskapet til et land som er blitt fremmedgjort gjennom tiår med ideologisk kontroll. Kampen handler ikke bare om hvem som styrer Iran, men om hvilket Iran som skal gjenoppstå.

– Bak alle disse slagordene formes konturene av et nytt nasjonalt fellesskap: sekulært, historisk bevisst og demokratisk. Med andre ord ser vi et nytt Iran som vokser frem, konkluderer han.